Los queridos amigos que nos dejaron...Qué En Paz Descansen.

Olle Sandberg "Bask-Olle" Falleció en su casa 12 de abril de 2012

 

Olle Sandberg - og forsøk på en nekrolog; i fortid, nåtid og fremtid

 


– Por Tore Nagel –
Pubicado en *Hornet', julio de 2012, la revista de la
Peña Taurina Noruega
 

 

– ”Olle, jeg er enig med deg alt angående Wiehe og Afzelius, men samma faen, Wiehes ”Titanic” gir meg alltid gåsehud. Noe helt annet, hvorfor har du aldri med deg skisseblokk.” Vi sitter på Delicias, et godt stykke ut i San Fermin ... kan det ha vært 10 eller 11 juli i 1984 mon tro? Tre store drinker hver. Han med


 (Foto: Knut Motzfeldt)

doble GTere, mine med gin og bitter lemon.

      – ”Hva faen sier du norrbagge? Skisseblokk? Klokken er jo kun 10 om formiddagen og vel har vi gått rundt noen døgn. Men faen, delir nå? Vi har jo faen skjære med tre døgn igjen for helvete”.

      (Her skynder artikkelforfatteren seg inn med at Olle snakker kav stockholmsk, er femte generasjons bygutt og jævela stolt over det.)

– ”Ja Olle, det må da være motiver i lerretmetervis for deg som er maler, eller maler du nonfigurativt?”

      Vi i norskegjengen hadde truffet Olle via Roffe året før. Vi hadde drukket masse sammen med  dem, disse to kompisene med Pamplona og San Fermin–debut i 1968 eller noe slikt. Roffe var journalist i et LO–fagblad og Olle presenterte seg som maler. Denne store, høye og ganske så korpulente fyren, med en nesten “adelaktig” kroppsholdning; rakrygget med ansiktet og  den store nesen vendt bort imot 30 grader oppover. Nesten alltid. “Stolt” tenkte jeg om ham. I løpet av høsten og vinteren hadde Lars Grinde og jeg opptil flere gjennomganger av folkene vi hadde truffet under San Fermin året før og året før der ...osb. Vi var enige om en ting; kunstmaler Olle Sandberg var en hyggelig og tørst pamplonist. Med meningers mot og tre i promille (huske på at grunnpromillen aldri var null, men snarere to, sånn et stykke ut i San Fermin) gikk han aldri av veien for en diskusjon. Han satt, påsto og mente ... mye og radikalt. Han var aldri i tvil om et eget “ Euzkadi” og støttet ETA(m)s væpnede kamp mot ... som han sa: “De jævela fascistene i Madrid”.

      – ”Nu fattar jag. Du tror jeg er kunstmaler? Herregud mann, jeg er husmaler. Jeg maler hus, hytter, både inni og fasadene. Jeg er fagarbeider og kommer fra en slekt fagarbeidere. Jeg tjener greit og går aldri av veien for en streik eller to”. (Her skynder vi oss igjen og viser journlistiske “riktige” kjøreregler ved å prompte innrømme at lange Ollesitater er konstuerte etter godtbefinnende, men vil likevel referere til samtale med Hr. Sandberg tidligere i dag, 11 juni 2012, til et sted hinsides alt og alle: Hallo Olle, det er Tore her. Er det greit at jeg legger noen sitater i munnen på deg?... Stillhet. Tystnaden er påfallende og den som tier samtykker.)

Lennon, Wiehe og Afzelius
Fra der og da utviklet Olle og jeg et godt kameratslig vennskap tuftet på politikk, børst, fotball, “knugen”, Fritt Baskerland, leve den irske republikanske arme’en, John Lennon (... ”Tore,  kom  det noensinne frem hvor mye John Lennon spyttet i kassene til I.R.A.?), Hoola Bandoola Band, både Wiehe og Bjørn Afzelius, helst Afzelius ... ”den satans snella og goda anarkisten og kommunistsympatisøren Bjørn”...sitat Olle,  røverhistorier om bomber og granater, slik at vi trodde på dem selv, ihvertfall mens vi snakket og ordene ble sagt lenge før setningene var ferdige levert fra hjernene vår (og en psykiatrisk sakkyndig ville kalt det: “Klart psykotiske, alle to”). Pytt pytt. Ny dag og ny latter.

      – ”Tore, er du klar for tre nye, det er jag. Eller skal vi gå ned i gamlebyen?” Rause og spandable Olle (betalte villig på dem han likte; det var langt i fra alle, kun noen få) reiser seg med sine en nittito centimeter, svaier ørlite, stikker høyrehånden ... minus to ledd av høyre pekefinger ... flere enn meg som har sett Olle stikke fingeren i nesen og det ser ut som om den forsvinner ... opp og ned  i venstre lomme i den sorte peñaskjorten ... han hadde flere. Tomt. Så, ned i en halvskitten og velbrukt høyrelomme i de til dels hvite buksene, hvorpå han  drar ut en 5000-pesetas-seddel ... (faen ... rusk i øyet her jeg sitter ... må blunke litt ... gå ut i stillheten og tenne meg en røyk, her inne(?) i Setesdals vestheier).

      Jeg dro til Stockholm første gangen i 1989, i august en gang. Hadde fått en billig tredøgns ida y vuelta med SAS, råflott hotellrom på Sergel Plaza, midt i byen. Sjekket inn og ringte Olle.

      – “Faen, er du i staden? Så fint. Du bor selvsagt hos meg. Har gulvplass til ihvertfall tre i ettrommeren på Rålambsvegen”. Forklarer at jeg har sjekket inn på hotell for en billig penge og at jeg er klar for langhelg i sensommersol og med stinn lommebok (baklomma på 501’en). Olle blir forbannet og mener at det er sløseri .

      – “Jeg har dobbel dose taxfree. Blandevann?” Olle forsikrer seg om at det er et par greie litersflasker Gordons Gin jeg har med og ønsker seg noen flasker Tonic. Jeg setter meg i en taxi og åker ut til Olles kåk. Første etasje til venstre.

Skutemaleriet
– “Välkommen och nästa gång stannar du her”. Olle åpner døren og bukker meg inn i en “tung” stue; stor mørkegrønn og plysjaktig sofa, treseter, pluss en toseter. Tunge mørke gardiner ... fløyel ... en liten sovealkove til venste, neppe mer enn en åtti lang, lyse gardiner foran. Bokhyller med Strindberg, en og annen krimroman, et par Hamsunromaner i billigbok–utgave. Et knøttlite kjøkken (“akkurat ståplass for Unni Gjelsås og meg”, sitat Knut Motzfeldt), velbrukt og ganske så nedslitt. På langveggen tvers over sovealhoven henger et omlag to ganger en meter stort skutemaleri.
Orginal.

      – “ Arven etter morfar. Verdsatt pr. idag til mellom åtti og hundretusen spenn. Skal aldri selge det. Sliteren sparte en halv årslønn og kjøpte dette. Siden fikk jeg det. Mens han levde”, sier Olle og nikker stolt mens han stjeler et blikk mot ginflaskene. Så er vi i gang og ut på natten til lørdagen setter Olle på min yndlingsmelodi, den svenske sådanne; “Titanic, andreklasspassagerarnes sista sång”, Michael Wiehes text og melodi. Bånn pinne. Store høytalere rister fra gulvet. Likevel så stillferdig, klassebevisst og ... enkel elgitar og fingerspill ...” Det ... børjade som en skakning på nedre dekk” ... http://www.youtube.com/watch?v=CjzP137fWj4 ... ( frysninger og gåsehud av både låt og minner, røykepause og omigjen–knapp).

      – Naboene Olle, hva sier de nå. De vekkes jo hele jævela gjengen”, skriker jeg på fjerde “repeat”. Olle ser på meg og synger videre.

      – “Dom er ok. Sjeldent det er bråk herfra, så dette tåler de. De klager aldri”, synger han og brygger fra siste flaske. Jeg takker for meg og bor tre døgn på hotell om natten. Olle viser meg Stockholm, “Tennstopet”, planka med stor sterk til 80 spenn og drinker om søndagene (det hadde vi ikke tilgang til i Norge da). Booker ut fra Sergel Plaza mandags morgen, gruuuuuffer voldsomt, gir faen i returen, ringer jobb og forteller at jeg har strandet og må nok ha tak i lege når jeg kommer hjem. Ringer legen min og forklarer opplegget og får time neste mandagskveld. Det er “indian summer” i staden og jeg plasserer bagasjen på hotellet, setter meg på fortausrestauranten med dyre og gode halvliters bärsjare og bestiller en stänkare. Olle har lært meg litt stockholmsk og senere ringer jeg på døren, med ryggsekk på ryggen og med en pose från Systembolaget i hånden, sånn etter endt arbeidstid for maleren. Han ønsker velkommen og sier: “Denna veckan spanderar jag. Basta.”

San Fermin 1978
Jeg har aldri truffet et menneske med høyere arbeidsmoral enn Olle. Vi har festet en onsdag til tidlig morgen. Han har stått opp kl. 06.00 og gått poå jobb osb ... til endelig helg ... og døgnskift med musikk uteliv, hjemmeliv til sen søndagsnatt og mandagsmorgen:

      – ”Fy faen Tore, nu er jeg sliten og vet ikke om jeg klarer å holde i en malerkost med denne skjelvende hånden. Men det ser jeg jo først når jeg kommer på jobb. Velkommen tilbake når det måtte passe deg”, sier han på vei ut døren mens han ønsker meg god tur tilbake til Oslo.

      Mener at Olle og Roffe var i Pamplona første gangen i 1968. De reiste sammen, hvert år. Fikk alle tyrefektingene via abonnement, alltid på sol. På syttitallet var det boikott av Spania som ferieland. Dro du dit og var AKP(ml)er eller medlem av ungdomspartiet eller NKS, ble du ekskludert, samme faen om du argumenterte for at ... vel er Pamplona spansk, men det er altså en baskerfest og en manifestasjon for et fritt og uavhenging Euzkadi. Men det holdt ikke (leser gjerne opp igjen Gjelsviks gutteroman, drivende godt skrevet ... ”Dødt løp”). Svenskene ville det annenledes og de to kommunistsympatisørene Olle og Roffe feiret San Fermin gjennom hele syttitallet.  8 juli 1978 ca. kl. 20.45. etter siste okse ble drept, dro noen frem et banner med teksten: “Amnestia total presoak kaleda. San Fermin sin presos”. Et politisk banner med et klart og tydelig ETA(m) budskap. Frigi alle fanger. Det ble til håndgemen mellom sol og sombra (!) og plutselig dukket 40 råtasser fra Policia Armada, væpnet politi (vi har sett dem, første gangen i 1980, 50–60 av disse fascistene sto alltid oppmarsjert foran arenaen fra tidlig formiddag til sen kveld) inn på arenaen, tok oppstilling og siktet mot solsiden. Omlag et par hundre tilskuere stormet banen, med banneret foran seg, og løp mot politiet. Det ble skutt med gummikuler (harru sett dem eller ... ikke noe knøttsmå plastkuler, men en ... fire fem centimeter avlange og tunge sylindere) i den åpne konfrontasjonen. To svensker var bevislig med på konfrontasjonen; Olle og Roffe.

      – ”Faen Tore. Jeg har vært baskervennlig fra før jeg kom hit første gangen. Jeg er politisk bevisst og radikal. Skulle ikke jeg, selv om jeg er svensk, være med. Spennede var det og”, sier Olle på et av mine ukentlige besøk i Rålambsvegen, etter jeg flyttet til Stockholm desember 1989. Han ber meg trekke opp et par øl og setter en svensk akkevit flaske på bordet. Selv kryper han under sovealkoven og drar frem et foto. Fra arenaen, 8 juli 1978. Han peker på to personer på bildet og sier:

      –” Der er Roffe og der er jeg. De jævela fascistene” formelig spytter han ut mens han peker og forteller om opptøyene som fortsatte over hele Pamplona, om drapet på Germain Rodriguez, rett utenfor arenaen, i calle Roncevalles, like etter publikum kunne forlate arenaen.

      – ”Tilfeldig at Rodriguez ble drept? Jævlar. Han var jo medlem av et baskisk kommunistparti og ja ... trengs det flere fakta eller ... Euzkadi ta askatasuna for faen. Gora ETA,” skriker Olle og svelger stänkaren med øl. Det var slutten på den San Ferminen og opptøyene spredte seg over hele Baskerland.

      Olle var en raus og politisk bevisst mann og altså meget basker-vennlig. Han var flere ganger på vei til å flytte til Pamplona og Claire, en kvinne fra byen, hadde mange fremstøt for å få Olle til mann og basker. Men Olle var stedbunden eller stadbunden og Stockholm var byen. Han snakket ofte om Bjørn Skifs, som fikk et heidundrende gjennombrudd i USA med “Hooked on a feeling”.

      – ”Tore, tenke seg. Her går mannen til topps på listene i USA og så synger han svensk på neste platen han gir ut”, lo han ofte og brukte nok ubevisst (eller bevisst) Skifs som egen referanse i forhold til Stockholm.

Dessuten  var han nok for inngrodd ungkar og frihetselsker til å la seg bli tosom. Olle likte eget selskap like mye som han var glad i gjester. Det er flere nordmenn som har nydt godt av hans gjestfrihet i ettrommeren på Rålambsvegen. Det var aldri snakk om type ... “når skal du dra ... må være alene nå ... sees neste sommer”... etc. Romslige Olle antydet aldri. Klar tale. Det ble aldri nødvendig for ham å gjøre det. Det var bare å skjønne. For han skjønte mye, både av politikk, mellomennesklige forhold, nye varer fra Systembolaget, nye utsagn fra Herri Batasuna og av Claires nyttesløse frierier (har selv vært vitne til minst to av dem).  Jeg har hatt gleden av å ha vært med ham overalt i Stockholm. Selv om han ikke var journalist, var han i mange år stamkunde på journalistenes bar og spiseri; “Tennstopet”. Uansett hvor fullt det var der, ble han alltid bukket inn, og jeg med ham, selv om vi stilte oss solidarisk i til tider ganske så lang kø. Etter jeg ble kjent med stedet, fikk jeg alltid høre:

– ”Ah, tjäna norrbaggen. Olle är inte här og inte med deg? Välkommen inn”. Han var  velkommen på alle utestedene han tok meg med i løpet av de to årene jeg bodde og jobbet i byen. Husker et spesielt sted der den store kundekretsen var MC–gjenger med vest og merke bak:

– ”De er harmløse hvis du ikke provoserer dem. Skulle en eller annen jævel tilte lite og kreve en øl, så kjøp en da for helvete”, pleide han å si når vi en sjelden gang gikk dit.

      Olle var sportsinteressert. Sommer og vinteridrett, ski, skøyter, fotball og ishockey (AIK og Djurgården). Under OL på Lillehammer spøkte han med at svenskene tok flere gull enn Norge fordi DE vant ishockeyen. Han fulgte med i norsk politikk, Vål’enga og Bjørn Dæhli.

–  ”Jeg misunner Norge to greier. Ikke oljen, men 1: Sverige nektet å ta i mot politiske flyktninger fra Spania, Baskerland. Norge åpnet av en eller annen grunn opp for dem. En skam for mitt land. 2: Dere sa nei til EU. Oljeskiten kan dere ha for dere selv”, sa han ofte og  ristet  på hodet. Han var heller ikke spesielt stolt over Sveriges nøytralitet og totale ettergivenhet for nazistene:

      – ”Faen, vi lot disse jævlene kjøre tog gjennom landet opp til Narvik for å hente verdifull ... var det jernmalm?

 

Det er natt og jeg skal opp snart, men først må jeg legge meg. Kontakter Olle via et eller annet og sier:

      – Har ikke fått med meg så mye om deg, men er du fornøyd? Tystnad. Samtykke. Så hører jeg ham “liksom” si:

      –  “Som du skjønner, så kunne jeg ikke komme i ditt forsinkede 60 årslag i helgen. Mener at min alt for tidlige død må være god grunn nok til ikke å stille”, synger han på tonene fra “Titanic”, mens han avslutter ... ” Sen spela’ fartygsorkestern “Närmare Gud til dig”. Det kändes lite fänigt, men ändå rätt typiskt för just vår tid. Vi har förlorat den allra sista gnukkan hopp. Vi går til bottnen där vi står, men flaggan den går i topp”. http://www.youtube.com/watch?v=ZO7TDcuq7tU

 

God seilas Olle. Takker for godt og innholdsrikt vennskap. Du forsvant bare litt for fort.

Hilsen Tore

 

Los queridos amigos que nos dejaron...Qué En Paz Descansen

Tommy Karlsson  |  Ulf Hammarberg "Ulfito"  |   Lars Abrahamsson "Liten"

Uno Jonsson "El Socio Número Uno"  |   Kalle Hägglund  |  Carl-Axel Hultman

Torbjörn Wigg "Wiggen" | Olle Sandberg 'Bask-Olle'

Arne Algotsson 'Papono'

Lars O Swärd "Verdura" uno de los cuatro fundadores de nuestra peña y nuestro presidente durante décadas
(Fallecido 24 de febrero de 2014)
Algunos recortes y recuerdos de su vida taurina tan rica

Barbro Nilsson "La Pepa" falleció 1 de septiembre de 2015
 

Además echamos de menos a
Henry Eriksson (falleció 14-9-1977)
Gösta Gustavsson (falleció 29-4-2002)
Per Bohlin (falleció 11-11-2004)
Fredrik Tham (falleció 3-2-2009)
Klas Måre (falleció en enero 2011)
Karl-Lennart Uggla (falleció 11-11-2011)

 

 

>>>Subir<<<

Español | Y así fue... | Actividades | Enlaces | El Secretario 
Svenska | English | Un poco de la prensa | Correo-e a los socios | Correo-e al secretario
Manolo Montoliú | Curro Romero | Crónicas

Fredrik Hagblom - fotógrafo taurino sueco | Hägglunds Förlag (Editorial de Hägglund, Suecia)
 
¿Buscas casa en la Costa del Sol? Lindwall Properties

Añadir nuestra web a tus 'favoritos' | Hacer de nuestra web - tu 'página de inicio'
 

Google
 

 Esta web se ve mejor, usando EXPLORER 5.0 [o superior], 
una resolución de 800 x 600 ppp. y 16 millones de colores 
Diseño: