|
– ”Olle, jeg er enig med deg alt angående Wiehe og
Afzelius, men samma faen, Wiehes ”Titanic” gir meg
alltid gåsehud. Noe helt annet, hvorfor har du aldri med
deg skisseblokk.” Vi sitter på Delicias, et godt stykke
ut i San Fermin ... kan det ha vært 10 eller 11 juli i
1984 mon tro? Tre store drinker hver. Han med
|
(Foto: Knut Motzfeldt) |
doble GTere, mine med gin og bitter lemon.
– ”Hva faen sier du norrbagge? Skisseblokk?
Klokken er jo kun 10 om formiddagen og vel har vi gått
rundt noen døgn. Men faen, delir nå? Vi har jo faen
skjære med tre døgn igjen for helvete”.
(Her skynder artikkelforfatteren seg inn med at
Olle snakker kav stockholmsk, er femte generasjons
bygutt og jævela stolt over det.)
– ”Ja Olle, det må da være motiver i lerretmetervis for
deg som er maler, eller maler du nonfigurativt?”
Vi i norskegjengen hadde truffet Olle via Roffe
året før. Vi hadde drukket masse sammen med dem, disse
to kompisene med Pamplona og San Fermin–debut i 1968
eller noe slikt. Roffe var journalist i et LO–fagblad og
Olle presenterte seg som maler. Denne store, høye og
ganske så korpulente fyren, med en nesten “adelaktig”
kroppsholdning; rakrygget med ansiktet og den store
nesen vendt bort imot 30 grader oppover. Nesten alltid.
“Stolt” tenkte jeg om ham. I løpet av høsten og vinteren
hadde Lars Grinde og jeg opptil flere gjennomganger av
folkene vi hadde truffet under San Fermin året før og
året før der ...osb. Vi var enige om en ting; kunstmaler
Olle Sandberg var en hyggelig og tørst pamplonist. Med
meningers mot og tre i promille (huske på at
grunnpromillen aldri var null, men snarere to, sånn et
stykke ut i San Fermin) gikk han aldri av veien for en
diskusjon. Han satt, påsto og mente ... mye og radikalt.
Han var aldri i tvil om et eget “ Euzkadi” og støttet
ETA(m)s væpnede kamp mot ... som han sa: “De jævela
fascistene i Madrid”.
– ”Nu fattar jag. Du tror jeg er kunstmaler?
Herregud mann, jeg er husmaler. Jeg maler hus, hytter,
både inni og fasadene. Jeg er fagarbeider og kommer fra
en slekt fagarbeidere. Jeg tjener greit og går aldri av
veien for en streik eller to”. (Her skynder vi oss igjen
og viser journlistiske “riktige” kjøreregler ved å
prompte innrømme at lange Ollesitater er konstuerte
etter godtbefinnende, men vil likevel referere til
samtale med Hr. Sandberg tidligere i dag, 11 juni 2012,
til et sted hinsides alt og alle: Hallo Olle, det er
Tore her. Er det greit at jeg legger noen sitater i
munnen på deg?... Stillhet. Tystnaden er påfallende og
den som tier samtykker.)
Lennon, Wiehe og Afzelius
Fra der og da utviklet Olle og jeg et godt kameratslig
vennskap tuftet på politikk, børst, fotball, “knugen”,
Fritt Baskerland, leve den irske republikanske arme’en,
John Lennon (... ”Tore, kom det noensinne frem hvor
mye John Lennon spyttet i kassene til I.R.A.?), Hoola
Bandoola Band, både Wiehe og Bjørn Afzelius, helst
Afzelius ... ”den satans snella og goda anarkisten og
kommunistsympatisøren Bjørn”...sitat Olle,
røverhistorier om bomber og granater, slik at vi trodde
på dem selv, ihvertfall mens vi snakket og ordene ble
sagt lenge før setningene var ferdige levert fra
hjernene vår (og en psykiatrisk sakkyndig ville kalt
det: “Klart psykotiske, alle to”). Pytt pytt. Ny dag og
ny latter.
– ”Tore, er du klar for tre nye, det er jag. Eller
skal vi gå ned i gamlebyen?” Rause og spandable Olle
(betalte villig på dem han likte; det var langt i fra
alle, kun noen få) reiser seg med sine en nittito
centimeter, svaier ørlite, stikker høyrehånden ... minus
to ledd av høyre pekefinger ... flere enn meg som har
sett Olle stikke fingeren i nesen og det ser ut som om
den forsvinner ... opp og ned i venstre lomme i den
sorte peñaskjorten ... han hadde flere. Tomt. Så, ned i
en halvskitten og velbrukt høyrelomme i de til dels
hvite buksene, hvorpå han drar ut en
5000-pesetas-seddel ... (faen ... rusk i øyet her jeg
sitter ... må blunke litt ... gå ut i stillheten og
tenne meg en røyk, her inne(?) i Setesdals vestheier).
Jeg dro til Stockholm første gangen i 1989, i
august en gang. Hadde fått en billig tredøgns ida y
vuelta med SAS, råflott hotellrom på Sergel Plaza, midt
i byen. Sjekket inn og ringte Olle.
– “Faen, er du i staden? Så fint. Du bor selvsagt
hos meg. Har gulvplass til ihvertfall tre i ettrommeren
på Rålambsvegen”. Forklarer at jeg har sjekket inn på
hotell for en billig penge og at jeg er klar for
langhelg i sensommersol og med stinn lommebok (baklomma
på 501’en). Olle blir forbannet og mener at det er
sløseri .
– “Jeg har dobbel dose taxfree. Blandevann?” Olle
forsikrer seg om at det er et par greie litersflasker
Gordons Gin jeg har med og ønsker seg noen flasker
Tonic. Jeg setter meg i en taxi og åker ut til Olles
kåk.
Første etasje til venstre.
Skutemaleriet
– “Välkommen och nästa gång stannar du her”. Olle åpner
døren og bukker meg inn i en “tung” stue; stor
mørkegrønn og plysjaktig sofa, treseter, pluss en
toseter. Tunge mørke gardiner ... fløyel ... en liten
sovealkove til venste, neppe mer enn en åtti lang, lyse
gardiner foran. Bokhyller med Strindberg, en og annen
krimroman, et par Hamsunromaner i billigbok–utgave. Et
knøttlite kjøkken (“akkurat ståplass for Unni Gjelsås og
meg”, sitat Knut Motzfeldt), velbrukt og ganske så
nedslitt. På langveggen tvers over sovealhoven henger et
omlag to ganger en meter stort skutemaleri.
Orginal.
– “ Arven etter morfar. Verdsatt pr. idag til mellom
åtti og hundretusen spenn. Skal aldri selge det.
Sliteren sparte en halv årslønn og kjøpte dette. Siden
fikk jeg det. Mens han levde”, sier Olle og nikker stolt
mens han stjeler et blikk mot ginflaskene. Så er vi i
gang og ut på natten til lørdagen setter Olle på min
yndlingsmelodi, den svenske sådanne;
“Titanic, andreklasspassagerarnes sista sång”, Michael Wiehes text
og melodi. Bånn pinne. Store høytalere rister fra
gulvet. Likevel så stillferdig, klassebevisst og ...
enkel elgitar og fingerspill ...” Det ... børjade som en
skakning på nedre dekk” ...
http://www.youtube.com/watch?v=CjzP137fWj4
... ( frysninger og gåsehud av både låt og minner,
røykepause og omigjen–knapp).
– Naboene Olle, hva sier de nå. De vekkes jo hele
jævela gjengen”, skriker jeg på fjerde “repeat”. Olle
ser på meg og synger videre.
– “Dom er ok. Sjeldent det er bråk herfra, så
dette tåler de. De klager aldri”, synger han og brygger
fra siste flaske. Jeg takker for meg og bor tre døgn på
hotell om natten. Olle viser meg Stockholm,
“Tennstopet”, planka med stor sterk til 80 spenn og
drinker om søndagene (det hadde vi ikke tilgang til i
Norge da). Booker ut fra Sergel Plaza mandags morgen,
gruuuuuffer voldsomt, gir faen i returen, ringer jobb og
forteller at jeg har strandet og må nok ha tak i lege
når jeg kommer hjem. Ringer legen min og forklarer
opplegget og får time neste mandagskveld. Det er “indian
summer” i staden og jeg plasserer bagasjen på hotellet,
setter meg på fortausrestauranten med dyre og gode
halvliters bärsjare og bestiller en stänkare. Olle har
lært meg litt stockholmsk og senere ringer jeg på døren,
med ryggsekk på ryggen og med en pose från Systembolaget
i hånden, sånn etter endt arbeidstid for maleren. Han
ønsker velkommen og sier: “Denna veckan spanderar jag.
Basta.”
San Fermin 1978
Jeg har aldri truffet et menneske med høyere
arbeidsmoral enn Olle. Vi har festet en onsdag til
tidlig morgen. Han har stått opp kl. 06.00 og gått poå
jobb osb ... til endelig helg ... og døgnskift med
musikk uteliv, hjemmeliv til sen søndagsnatt og
mandagsmorgen:
– ”Fy faen Tore, nu er jeg sliten og vet ikke om
jeg klarer å holde i en malerkost med denne skjelvende
hånden. Men det ser jeg jo først når jeg kommer på jobb.
Velkommen tilbake når det måtte passe deg”, sier han på
vei ut døren mens han ønsker meg god tur tilbake til
Oslo.
Mener at Olle og Roffe var i Pamplona første
gangen i 1968. De reiste sammen, hvert år. Fikk alle
tyrefektingene via abonnement, alltid på sol. På
syttitallet var det boikott av Spania som ferieland. Dro
du dit og var AKP(ml)er eller medlem av ungdomspartiet
eller NKS, ble du ekskludert, samme faen om du
argumenterte for at ... vel er Pamplona spansk, men det
er altså en baskerfest og en manifestasjon for et fritt
og uavhenging Euzkadi. Men det holdt ikke (leser gjerne
opp igjen Gjelsviks gutteroman, drivende godt skrevet
... ”Dødt løp”). Svenskene ville det annenledes og de to
kommunistsympatisørene Olle og Roffe feiret San Fermin
gjennom hele syttitallet. 8 juli 1978 ca. kl. 20.45.
etter siste okse ble drept, dro noen frem et banner med
teksten: “Amnestia total presoak kaleda. San Fermin sin
presos”. Et politisk banner med et klart og tydelig
ETA(m) budskap. Frigi alle fanger. Det ble til håndgemen
mellom sol og sombra (!) og plutselig dukket 40 råtasser
fra Policia Armada, væpnet politi (vi har sett dem,
første gangen i 1980, 50–60 av disse fascistene sto
alltid oppmarsjert foran arenaen fra tidlig formiddag
til sen kveld) inn på arenaen, tok oppstilling og siktet
mot solsiden. Omlag et par hundre tilskuere stormet
banen, med banneret foran seg, og løp mot politiet. Det
ble skutt med gummikuler (harru sett dem eller ... ikke
noe knøttsmå plastkuler, men en ... fire fem centimeter
avlange og tunge sylindere) i den åpne konfrontasjonen.
To svensker var bevislig med på konfrontasjonen; Olle og
Roffe.
– ”Faen Tore. Jeg har vært baskervennlig fra før
jeg kom hit første gangen. Jeg er politisk bevisst og
radikal. Skulle ikke jeg, selv om jeg er svensk, være
med. Spennede var det og”, sier Olle på et av mine
ukentlige besøk i Rålambsvegen, etter jeg flyttet til
Stockholm desember 1989. Han ber meg trekke opp et par
øl og setter en svensk akkevit flaske på bordet. Selv
kryper han under sovealkoven og drar frem et foto. Fra
arenaen, 8 juli 1978. Han peker på to personer på bildet
og sier:
–” Der er Roffe og der er jeg. De jævela
fascistene” formelig spytter han ut mens han peker og
forteller om opptøyene som fortsatte over hele Pamplona,
om drapet på Germain Rodriguez, rett utenfor arenaen, i
calle Roncevalles, like etter publikum kunne forlate
arenaen.
– ”Tilfeldig at Rodriguez ble drept?
Jævlar. Han var jo medlem av et baskisk kommunistparti
og ja ... trengs det flere fakta eller ... Euzkadi ta
askatasuna for faen. Gora ETA,” skriker Olle og svelger
stänkaren med øl. Det var slutten på den San Ferminen og
opptøyene spredte seg over hele Baskerland.
Olle var en raus og politisk bevisst mann og altså
meget basker-vennlig. Han var flere ganger på vei til å
flytte til Pamplona og Claire, en kvinne fra byen, hadde
mange fremstøt for å få Olle til mann og basker. Men
Olle var stedbunden eller stadbunden og Stockholm var
byen. Han snakket ofte om Bjørn Skifs, som fikk et
heidundrende gjennombrudd i USA med “Hooked on a
feeling”.
– ”Tore, tenke seg. Her går mannen til topps på
listene i USA og så synger han svensk på neste platen
han gir ut”, lo han ofte og brukte nok ubevisst (eller
bevisst) Skifs som egen referanse i forhold til
Stockholm.
Dessuten var han nok for inngrodd ungkar og
frihetselsker til å la seg bli tosom. Olle likte eget
selskap like mye som han var glad i gjester. Det er
flere nordmenn som har nydt godt av hans gjestfrihet i
ettrommeren på Rålambsvegen. Det var aldri snakk om type
... “når skal du dra ... må være alene nå ... sees neste
sommer”... etc. Romslige Olle antydet aldri. Klar tale.
Det ble aldri nødvendig for ham å gjøre det. Det var
bare å skjønne. For han skjønte mye, både av politikk,
mellomennesklige forhold, nye varer fra Systembolaget,
nye utsagn fra Herri Batasuna og av Claires nyttesløse
frierier (har selv vært vitne til minst to av dem). Jeg
har hatt gleden av å ha vært med ham overalt i
Stockholm. Selv om han ikke var journalist, var han i
mange år stamkunde på journalistenes bar og spiseri;
“Tennstopet”. Uansett hvor fullt det var der, ble han
alltid bukket inn, og jeg med ham, selv om vi stilte oss
solidarisk i til tider ganske så lang kø. Etter jeg ble
kjent med stedet, fikk jeg alltid høre:
– ”Ah, tjäna norrbaggen. Olle är inte här og inte med
deg? Välkommen inn”. Han var velkommen på alle
utestedene han tok meg med i løpet av de to årene jeg
bodde og jobbet i byen. Husker et spesielt sted der den
store kundekretsen var MC–gjenger med vest og merke bak:
– ”De er harmløse hvis du ikke provoserer dem. Skulle en
eller annen jævel tilte lite og kreve en øl, så kjøp en
da for helvete”, pleide han å si når vi en sjelden gang
gikk dit.
Olle var sportsinteressert. Sommer og vinteridrett,
ski, skøyter, fotball og ishockey (AIK og Djurgården).
Under OL på Lillehammer spøkte han med at svenskene tok
flere gull enn Norge fordi DE vant ishockeyen. Han
fulgte med i norsk politikk, Vål’enga og Bjørn Dæhli.
– ”Jeg misunner Norge to greier. Ikke oljen, men 1:
Sverige nektet å ta i mot politiske flyktninger fra
Spania, Baskerland. Norge åpnet av en eller annen grunn
opp for dem. En skam for mitt land. 2: Dere sa nei til
EU. Oljeskiten kan dere ha for dere selv”, sa han ofte
og ristet på hodet. Han var heller ikke spesielt stolt
over Sveriges nøytralitet og totale ettergivenhet for
nazistene:
– ”Faen, vi lot disse jævlene kjøre tog gjennom
landet opp til Narvik for å hente verdifull ... var det
jernmalm?
Det er natt og jeg skal opp snart, men først må jeg
legge meg. Kontakter Olle via et eller annet og sier:
– Har ikke fått med meg så mye om deg, men er du
fornøyd? Tystnad. Samtykke. Så hører jeg ham “liksom”
si:
– “Som du skjønner, så kunne jeg ikke komme i
ditt forsinkede 60 årslag i helgen. Mener at min alt for
tidlige død må være god grunn nok til ikke å stille”,
synger han på tonene fra “Titanic”, mens han avslutter
... ” Sen spela’ fartygsorkestern “Närmare Gud til dig”.
Det kändes lite fänigt, men ändå rätt typiskt för just
vår tid. Vi har förlorat den allra sista gnukkan hopp.
Vi går til bottnen där vi står, men flaggan den går i
topp”.
http://www.youtube.com/watch?v=ZO7TDcuq7tU
God seilas Olle. Takker for godt og innholdsrikt
vennskap. Du forsvant bare litt for fort.
Hilsen Tore
|